De som bærer verdens hjerte

Noen ganger, etter at man

av gammel uvane

har eksponert seg for

den endeløse elendigheten

som kalles verdens nyheter,

oppstår behovet

for virkelig å vaske sitt jeg.

Eller bedre; bade,

marinere den nevrotiske

identiteten som hver

kropp har fått udelt,

inkludert min egen.

Å dynke jeg'et

i den blomstervannlignende

følelsen som bildet og stemningen

av et absolutt godt menneske

gir. En som ikke skader, en

som er uten skade i tanke, ord og handling.

Men hør: verdens kulturer,

og hver og én av oss, er gjennomtrengt av slike bilder og symboler - og fortellingene om disse!

Og desto mer: så godt som alle har fått et avtrykk fra dette, ofte fra en klok besteforelder eller noen med tilsvarende funksjon.

Noen ganger er dette også personer med et visst "bitt" i,

ja de beste av dem er gjerne slik.

Det er fordi godheten de tilstreber å legemliggjøre både er et bevisst valg og likeså frukten av en livsvarig kamp. Det er ikke noe som har kommet gratis.

Man må kjempe for sin godhet -

virkelig kjempe! Det er det motsatte, det helt motsatte, som kommer så lett.

Denne gamle - de er oftest ikke helt unge når de har kommet dithen - bærer altså et radikalt prinsipp: en mykhet som bærer menneskene de møter i hjertet som om de er deres egne barn, kombinert med egenskaper som ligner en sylkvass kniv og kan skjære gjennom alt.

På det viset bærer de et nærvær som er befalende og rådende av natur,

fordi de har gjort den kampen innvendig og fortsetter å gjøre den, men klokelig kamuflerer de det med ydmykhet og humor, og ved å være tilfreds med det ordinære.

Jeg leste et sted nylig en av de beskrivelsene som gjerne går igjen om slike gamle kloke: de behandler alle likt.

De behandler alle likt.