Stien blir til mens man går

En vandring på gamle stier forleden ble en opplevelse på flere plan. Fysisk var det trim. Landskapets fortryllende nærvær ga en ekstra dimensjon til det hele. At jeg tilsammen hadde gått der flere hundre ganger før, men ikke hadde vært der på fem år gjorde turen ekstra spesiell. Årene jeg bodde oppunder denne åsen, anvendtes den som treningsarena. Øvelsen i å se landskapet som en manifestasjon av det hellige.

Natur som metafor, natur som tilsynekomst.

Å være i naturen med tre anskuelsesmåter, tre t"briller", parallelt.

• Materialistisk, natur som utvendig objekt. Den vestlige, moderne måten. Som rådende tenkemåte er den destruktiv i sin ignoranse. Men den har noen ganger sin funksjon og ikke minst utgjør den en forbindelse til resten av verden.

  
  

• Animistisk. Alt har sjel, alt lever, har verdi i seg selv. Å ta tilbake gammel kunnskap uten å gjøre seg blind på skyggesidene av det mytiske sinnelaget.

• Enhetens perspektiv. Alt er den samme ene Kraften.

Å vandre i dette gamle landskapet mitt ble også en erfaring av å vandre i og med sitt gamle jeg. Likt, men ulikt, samme men ikke den samme. Mao lærerikt...