BAKGRUNN
Landskapet som Lærer.
Mange avgjørende erfaringer har kommet under alenetid i naturen. Andre i drømme og visjoner. Iløpet av de siste 18 årene har jeg regelmessig tilbragt noen dager, ei uke eller mer årlig alene i villmarka.
De første gangene opplevdes dette som nokså radikalt. Isolert fra andre, uten tilgang til sivilisasjonens mange fluktmuligheter: tv, mennesker, internett osv. Ofte fastende - helt, eller delvis - og uten dekning på mobilen. Over tid kjennes dette mer og mer ut som en livsnødvendighet. Det gir noe grunnleggende, som man ikke kan få på annet vis. Et øyeblikks avbrekk fra støyete sivilisasjon. Og, enda viktigere - mulighet for å se og gå forbi sitt eget indre støy.
To av mine viktigste venner/lærere er Ailo Gaup (som gikk bort i 2014, sitert i overskriten på første side) og Don Pedro Guerra Gonzales, en sjaman i mestisotradisjonen i Amazonas. Disse to er de jeg har hatt mest inngående kontakt med over tid. De representerer begge høy klasse som utøvere av disse eldgamle, åndelige kunstene.
I tillegg har jeg vært i nær kontakt med en rekke sjamaner, kloke mennesker, healere og yogier - venner og lærere.
Ytre, fysiske lærere virker som katalysatorer for krefter som fins inne i oss.
Uansett hvilke form kontakten får, handler det alltid om en egen kvalitet i forbindelsen. Det speiler noe fra naturen. En kraft, men åpen, uten føringer eller skjulte agendaer.
Naturen er altså både et ideal, en læremester og en portal mot større mysterier. Natur er tingenes form, og formen er skapt i og av Tid. Siden vi erfarer alt gjennom motsetninger, må Tid speile det Tidløse. Erfaringen av Stort, Grenseløst Rom - Tidløshet - er åpning forbi det begrensede, lille jeg`et. Ubetinget nærvær i øyeblikket er selve Nøkkelen til dette.
I tillegg til nærkontakt med landskapet og med markante læremestere, venner og bekjente, består min formelle bakgrunn av universitetsstudier (antropologi, eksamener i psykologi, innføringsemner i filosofi osv)
Utover dette: Livserfaring, ikke minst flere langvarige utenlandsopphold.
Om man skal uttrykke en slags resept, ordfeste en metode, kan det lyde slik: Kjærlighet er kvaliteten som åpner naturens mysterie, og likeså menneskene for dypere aspekter i oss selv og andre. Ubetinget nærvær (i Nuet) og Kjærlighet er to sider av samme sak.
Kunst, musikk - det som vekker og stimulerer kreativitet og lekenhet - er medisin, nærer oss.