Sola skinner lavt inn fra sørøst. Klokka er kvart på ti.
Den vil stå i sør om lag klokka 12.
Om 8 dager er det vårjevndøgn,
som i år er 20. mars.
Et skarpt, rent lys fyller atmosfæren.
Himmelen er lys blå, fjellene delvis hvite av et tynt lag snø.
Bergrabber stikker opp, her og der.
Over oss er 360 grader rund, blå himmel.
Den gyldne livgiveren har begynt å varme litt de siste ukene,
en kjærkommen utvikling for oss nordboere
etter uker med den kalde februarsola som kun avgir lys.
Den menneskelige opplevelse er uttrykt i kontrasten
mellom himmelrommets veldige uendelighet og
Jordas trygge favn, et hjem som samtidig er definert av begrensninger.
Kroppen vår er jord, bundet av tyngdekraften. Næret og tæret av elementene.
Født, båret og forutbestemt for nedbrytelse under milde,
nådeløse lovemessigheter gitt oss som gave, en skole vi kaller Liv
på vår levende, grønne Mor.
Livet er en utfoldelse, som en plante.
Vi strekker oss opp og ut,
gradvis, til den motsatte bevegelsen tar over og vi krymper sammen,
ned og tilbake mot Jorda igjen.
Det ligner årets gang.
Vår følges av sommer, følges av høst og så
vinterens klare, rensende kulde.
Så følger våren, nok en gang,
i en evig syklus.
Men akkurat som tyngdekraften binder oss til jorda,
fins en motsatt dragning.
Vektløshet, ubegrensethet, et uhindret løft
opp og ut mot det uendelige, mot himlene.
Når jordas tyngde blir for sterk, får vi alderdom, sykdom og død.
Når himmelrommets drag blir for mektig, oppstår sinnslidelse.
Eller frihet, men født av kaos, overveldende transformasjoner.
Ergo må disse to kreftene balanseres, og når balansen er optimal
er livet optimalt.