Stien blir til mens man går

En vandring på gamle stier forleden ble en opplevelse på flere plan. Fysisk var det trim. Landskapets fortryllende nærvær ga en ekstra dimensjon til det hele. At jeg tilsammen hadde gått der flere hundre ganger før, men ikke hadde vært der på fem år gjorde turen ekstra spesiell. I alle årene jeg bodde oppunder denne åsen, anvendte jeg den konsekvent som treningsarena. Øvelsen i å se landskapet som manifestasjon av noe høyere.

Natur som metafor, natur som tilsynekomst.

Et animistisk sinnelag er bra, sålenge man er bevisst på at det skal være en vei til utvidet forståelse og ikke bare en fiffig endring fra en type uvitenhet til en annen.

Hva med å være i naturen - livsgrunnlaget - med tre anskuelsesmåter, tre typer "briller" - parallelt.

• Den ene materialistisk, natur som utvendig objekt. Det er den vestlige, moderne måten. Som rådende, eneherskende tenkemåte er den destruktiv, ja katastrofal i sin ignoranse. Men den har noen ganger sin funksjon, og ikke minst utgjør den en forbindelse til resten av verden.

  
  

• Den andre anskuelsesmåten er tradisjonell animisme. Alt har sjel, alt lever og har egenverdi. Man trenger ikke å være rakettforsker for å ane konsekvensene av et slikt seende... Det helbreder naturen, men og mennesket og forbindelsen mellom natur og menneske. Men om denne måten å se ting på har en grunntone av angst og uvitenhet ("overtro" - for mye "tro" og for lite viten) er også dette en form for misére. Å ta tilbake gammel kunnskap betyr ikke at skyggesidene av det gamle mytiske sinnelaget plutselig blir relevant igjen.

• Den tredje anskuelsesmåten er enhetsmystikkens: Alt er en tilsynekomst av den samme ene Kraften. Alt er et bilde av det hellige. Dette er realiteten, den virkelige sannheten, den høyeste forståelsen av disse tre. Men isolert og alene blir også dette begrensende i vår fysiske verden. Derfor må visdom være å kunne kombinere og 'danse' alle disse tre synsmåtene. Uanstrengt, naturlig, lekende.

Å vandre i dette gamle landskapet mitt ble også en erfaring av å vandre i og med sitt gamle jeg. Likt, men ulikt, samme men ikke den samme.

Og at endringene, tross humper i veien, har gått rett vei. Modning som foredling, ikke muggel... Det er ingen garanti for dette, verden er ikke alltid et lett sted. En dag blir vi alle til kompost, og før det er all utvikling av forståelsesevne en gave. Men i strid med det rådende materialistiske paradigmet, er ikke 'sjelens vekst' noe som automatisk kan måles og selges utvendig, som et innsendt bidrag til en konkurranse på tv. Modningen i oss er reell når den kommer til uttrykk gjennom økt empati og evne til å være i livet med et stadig mindre jeg. Og med 'jeg' menes dette: 'Skal ha/må mene-stemmen' i oss, den som truer med å ete opp verden og som gir politisk makt og lederskap til de mest udugelige skikkelser.