UTGANGSPUNKTET ER NATUREN

Noen ganger kaller jeg det ("tongue-in-cheek" - spøkefullt)

"Den gamle, ærverdige kvakksalverkunsten"

"Kvakksalver" er negativt ladet, men "gammel", "ærverdig" og "kunst" er

definitivt positivt ladede ord.

(For å få humoren til å gå opp, lånte jeg

hjelp av AI og det nynorske språket)

Få ting i denne verden har kommet meg større til nytte enn disse gamle kunstene.

Om betegnelsen passer best som spøk (og på tvilsomme utøvere man av og til hører om), så har det til syvende og sist å gjøre med en helt grunnleggende form for kunnskap:

Å sette seg selv i balanse med indre såvel som ytre krefter, og å innta en plass i skapelsen slik menneskets plass er ment å være: respektfull, lekende og bevisst livets iboende hellighet. Og den som tviler på akkurat det siste, kan forsøke å holde pusten i 10 minutter...

Alle mennesker, uansett religion eller trostilhørighet (inkl humanister), burde kunne enes om en grunnleggende definisjon av hva "det hellige" er,

nemlig to ting:

- naturen og landskapet, som bærer oss, rommer oss og gir oss liv.

Og

- allmenngyldige etiske prinsipper som medfølelse, respekt, rettferdighet osv, som representerer medmenneskelighet og derfor gjør Liv mulig

Idag, med alt som foregår både i natur og samfunn, synes dette å være et nødvendig felles sted å begynne. Det ordfester et minstemål av universelle verdier. Definisjoner utover dette bidrar oftest til å dele oss opp i fraksjoner, og er derfor av mindre betydning.